Randi er født og oppvokst på Tynset, og har alltid hatt sin adresse her, selv om hun har vært utafor bygda for å skaffe seg utdanning ved flere anledninger. Hun kan vel stå som eksempel på en person som har benyttet seg av det man kan kalle «livslang læring». I tillegg til utdanning i sin ungdomstid, blant annet ved Ringerike folkehøgskole på Hønefoss og Tynset gymnas, tok hun fatt på videre utdanning etter at barna var ute av «redet».
I ungdommen spilte hun piano, og var også med i korps. Det ble 3 år med trommer og 4 år med trompet. Dette var et miljø hun trivdes veldig godt i.
Hun har også hatt en rekke forskjellige jobber fram til hun nå er pensjonist. Yrkeslivet startet i familiens butikk i Aas-bygget, men hun har senere jobbet en rekke steder, blant annet som tannlegeassistent hos tannlege Bjørn Bakken, butikkleder, næringssjef/næringskonsulent, skatteoppkrever, økonomikonsulent og kulturkonsulent.
Kirkeverge på OS
Illustrasjonen viser hvordan administrasjonen av den norske kiken er bygd opp. Høyeste organ er Kirkerådet.
De siste 13 årene før hun gikk av med pensjon hadde hun stilling som kirkeverge, men ansvar for drift av kirkene i Os kommune. Os er en kommune med få innbyggere, men med mange kirker og kirkegårder. Denne jobben innbefattet både drift av kirkene og ansvar for økonomien. Kirkene er gamle bygg, så det var ofte behov for å leie inn ekstern faglig bistand i forbindelse med reparasjoner og vedlikehold av bygningsmassen. Dette er et ansvar for kirkelig fellesråd, og de har også ansvar for forvaltning av gravplassene. På Os var hun den eneste ansatte på kontoret, og måtte dermed håndtere et bredt spekter av saksområder.
Illustrasjonen viser hvordan demokratiet innen kirken fungerer.
Kirkene er soknets eiendom, og inntektene kommer stort sett fra kommunene, som må prioritere tildeling av midler i hard konkurranse med skole, helse og omsorg, samt mange andre viktige formål. Resultatet er at kirkens økonomi er anstrengt, og en må forsøke å spinke og spare der det går an.
Sammensetningen av det kirkelige fellesrådet.
Vi har nettopp vært gjennom et valg til kommune og fylke, men mange har unnlatt å avgi stemme til kirkevalget som skjedde samtidig. Det er via dette valget at en kan påvirke hvilke representanter som skal være med på å ta de virkelig viktige og prinsipielle beslutningene på kirkemøtet. Hvilken vei skal den norske kirken gå? Skal vi ha kvinnelige prester? Kvinnelige biskoper? Skal kirken vie homofile? Kan vi ha homofile prester? Dette er temaer som er besluttet eller som vil bli behandlet på kirkemøtet.
Begravelser
En viktig del av kirkens oppgaver er å bistå ved begravelser. En egen lov regulerer dette. Det er de nærmeste etterlatte som har ansvaret for å besørge begravelsen. Ifølge loven er de nærmeste etterlatte i prioritert rekkefølge slik: Ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. I denne sammenheng likestilles samboer med ektefelle.
Gravlegging skal skje innen 10 virkedager etter dødsfallet, og ved kremasjon gjelder 6 måneder. Noen ganger vil det av praktiske grunner ikke være mulig å overholde tidsfristene, men som oftest går det bra.
Alle har krav på gratis gravplass i den kommunen de bodde i ved dødsfallet. Gravplassen er gratis i minimum 20 år, hvis en ny grav tas i bruk. I lovverket er det brukt begrepet fredningstid. Etter den tid kan graven bli brukt om igjen hvis ikke de pårørende benytter muligheten til å forlenge festetiden.
Det er kun en person som kan ha festerett, og denne personen har rett til å bestemme hvem som skal gravlegges i graven og forsyne graven med gravminne. Når festetiden er ute opphører festet, men den kan forlenges hvis det er ledig plass. Det er mulighet til å feste en «ekstra» grav bare i forbindelse med dødsfall, normalt til ektefelle/samboer. Festeren har også ansvaret for at gravstøtten er forsvarlig oppsatt slik at den ikke ramler overende og forårsaker skade.
