Siden Frode Berg ble arrestert i Moskva i begynnelsen av desember 2017 har saken vært aktuell i media helt fram til nå. Problemet med nyhetssendinger og presseoppslag er at det stort sett bare refereres det som er aktuelt her og nå. For å få en samlet oversikt må en ofte grave dypere i temaene enn nyhetsmediene gjør. Det var nettopp det Trønnes hadde gjort. Ved hjelp av opplysninger i bøker, blader, TV-programmer og søk på internett greide han så sette sammen et forholdsvis komplett bilde av saken mot Berg, og som en av tilhørerne sa: «Med pedagogisk opplegg som holder til en god 6-er».

Frode Berg ble ansatt som grenseinspektør i 1990. Hans sjef var grensekommisæren på den norsk-russiske grensen inntil han ble pensjonist i 2014. Etter 25 år i denne spesielle tjenesten var Bergs kompetanse helt unik når det gjaldt grenseavtalen, historikk og grensespørsmål for øvrig. Derfor ble han leid inn på pensjonistvilkår da grensen skulle måles opp på nytt. Han bidro både lokalt på grensen, og på møtene i St. Petersburg da avtalen skulle signeres av de to nasjonene.

Berg er en engasjert person både innen kirka, Røde Kors og i kunstmiljøet i Kirkenes. Han var også aktiv i Barets samarbeidet som blant annet skal styrke næringsliv og samarbeid mellom landene.

Grensekommisærene, en norsk og en russisk har som jobb, på diplomatisk vis, å rydde opp i ting som har skjedd ved grensen. Både den norske Grensekommisæren og grenseinspektørene (som Frode Berg) bruker militær uniform, er underlagt Justisdepartementet og behandler utenriks spørsmål. Så det er stillinger med mange involverte. Norsk grensevakt utføres av Garnisonen i Sør-Varanger, og er underlagt Forsvarsdepartementet. På den russisk side er grensevakten underlagt FSB, det hemmelige russiske politiet. Begge grensekommisærene har militær grad som oberst, slik at de kan sies å være jevnbyrdige i sine verv.

Grensekommisærene har jevnlige møter, og Berg deltok antagelig på de fleste av disse gjennom sin tjenestetid. Aktuelle saker som må løses kan for eksempel være: Norge har tamrein i grenseområdet, og noen ganger forviller disse seg over til russisk side. Da må det framforhandles en avtale slik at norske reingjetere kan få tillatelse til å kjøre over og hente dem. Ellers skjer det av og til grenseoverskridelser, og andre brudd på grenseavtalen, som må håndteres til alles tilfredshet.

Håkon tok for seg turen som Berg gjorde til Moskva, og hvilken detaljert oversikt FSB, Russlands hemmelige politi (tidligere KGB), hadde på Berg sine bevegelser. Statsadvokat Milana Digajeva fortalte at de hadde fulgt med Berg, helt siden 1992.

Bevisene ble han konfrontert med etter arrestasjonen var overveldende. Mye var filmet, både der han gikk på gatene i St. Petersburg og Moskva, og ikke minst hva han gjorde på rommet sitt på hotel Metropol i Moskva. Han ble og også tatt med brev, penger og minnebrikke på kroppen. Det er ikke lett å nekte for det som åpenbart lar seg bevise. Derfor tilstod han det han hadde gjort, men påpekte at han ikke hadde vært klar over hva han egentlig hadde deltatt i. Han trodde blant annet at han skulle sende pengene til noen som virkelig trengte dem, og nekter fortsatt for at han har vært spion.

Avhørene ble skrevet på russisk, og oversatt til et slags norsk, men om oversettelsen er tilpasset FSB sitt behov er ikke godt å vite. Det som overrasket ham mest, var hvor god kontroll FSB hadde over norsk etterretningstjeneste. De hadde til og med navnene på offiserene fra etterretningstjenesten som Berg hadde vært i kontakt med.

Den andre overraskelsen var at Anatolij Voznjuk, som tidligere hadde vært tolk for den russiske grensekommisæren, var den som fungerte som tolk under avhørene. Dette var en person som Berg hadde betraktet som en venn, og som Berg hadde tenkt å treffe på sitt besøk i Moskva, men ikke på denne måten.

I Kirkenes var det ingen som hadde tro på at Frode Berg var spion, det måtte i beste fall være en misforståelse. Derfor ble det opprettet en lokal støttegruppe for ham.

Det ble søkt om fri rettshjelp, men dette ble i første omgang avslått. I regi av støttegruppen samlet befolkningen i Sør-Varanger inn kr 200 000 til advokathjelp, og det var en god start. Etter hvert ble det også innvilget fri rettshjelp.

Advokat Brynjulf Risnes ble hyret inn, og det var antagelig et godt valg, for han snakker russisk og kjenner det russiske samfunnet. Men han kunne ikke representere Berg i Russland, derfor trengte Berg en russisk advokat også.

Ilja Novikov er en russisk advokat som har erfaring med spionsaker, og ble valgt til å representere Berg i det russiske rettssystemet. Men for å få lov til det måtte han ha Bergs signatur på et dokument. Det ville ikke være mulig uten etterforskingslederens tillatelse, men han hadde kontor skjult bak murene i Lefortovo-fengslet, samt hemmelig telefonnummer og e-postadresse. Derfor tok det en del tid før han oppnådde kontakt med sin klient, men først måtte han signere på en taushetserklæring.

Noe av det første han måtte få Berg til å innse var at han ville bli dømt. I russiske rettssaker ender så godt som 100% av sakene med en dom. I spionsaker kan dommen på mange måter bli en formalitet i alle fall om Norge hadde hatt en russisk spion de kunne bytte med, men så enkelt var det jo ikke.

Trønnes fortale også mange detaljer om oppholdet i Lefortovo-fengslet og det russiske rettsvesen.

Berg var ingen «stor fisk» i etterretningen, men fikk likevel en dom på 14 år. I spionverden er det om å gjøre å få hjem sine spioner, men da må man ha noen å bytte med. I denne sammenhengen er det hoder mot hoder som gjelder. Men, hva kunne Norge bytte med.

Spionasje mellom Norge og Russland har pågått siden 2. verdenskrig. Etter at NATO ble opprettet i 1949 ble vår grense til Sovjetunionen også en grense mellom NATO og Sovjet og etter hvert Warsavapakten. På Kolahalvøya satte Sovjetunionen i gang en storstilt militær oppbygging på land, i lufta og på sjøen.

Mange nordmenn hadde jobbet mot tyskerne sammen med de sovjetiske militære under krigen. I den forbindelse hadde de blant annet undertegnet en taushetserklæring. Den ble de konfrontert med i forbindelse med at sovjetiske tropper oppholdt seg i Sør-Varanger fra høsten 1944 og et snaut år framover. I denne tiden drev sovjetisk etterretningstjeneste rekruttering av nye informanter blant sivilbefolkningen. Mange finnmarkinger hadde også kommunistiske sympatier, og var kanskje lette å overtale, ideologisk sett.

På 1950-tallet ble en rekke nordmenn dømt for å ha gitt hemmelige opplysninger til Sovjetisk etterretning

Grensen var stengt, og mulighetene for å komme seg over på lovlig vis var svært begrenset. Sperregjerder og andre hindre begynte også å komme på plass langs grensen. Men både Norge og NATO hadde behov for å vite hva som skjedde på Kola. Dette var før spionsatelittenes tid. Agenter til fots på bakken var livsfarlig, men nødvendig. Luftballong skal også ha blitt brukt ved en anledning uten suksess.

Mellom 1947 og 1954 var det minst 25 agenter som krysset grensen som spioner fra Norge og Finland. Finnene likte dårlig at vestlig etterretning brukte Finland som base for sine spionoperasjoner. Særdeles ille var det at finske statsborgere ble brukt til etterretningsoppdrag i Sovjet. Sett med norske øyne var mannskapene i fjernoppklaringspatruljene som hadde sin utdannelse fra krigen særdeles interessante. Noen tok seg inn i Sovjet fra finsk, andre fra norsk område. Andre operatører hadde sin utdanning i England under krigen.

Skulle de bli oppdaget, var det i utgangspunktet to veier ut av situasjonen. Enten å overgi seg og benekte at de drev med spionasje, men heller si at de hadde gått seg vill. Troverdigheten til en slik historie ville antagelig være liten. Det var slett ikke sikkert at de ville komme fra det med livet om de skulle bli pågrepet. Den andre muligheten var å skyte seg ut av situasjonen.

På noen av disse spionturene ble både finske og russiske statsborgere skutt og drept, så begge sider brukte skarpe våpen om det trengtes.

I årene 1950 – 1983 var Hallfred Skau ansatt hos grensekommisæren, en stilling omtrent tilsvarende den som Frode Berg hadde. I virkeligheten var dette en dekkstilling, for han jobbet egentlig for etterretningstjenesten og iverksatte en rekke operasjoner bakom jernteppet i disse årene. Derfor er det kanskje ikke så rart at Frode Berg var mistenkt for å være spion allerede fra starten av.

Under sitt arbeide for grensekommisæren ble han ved to anledninger forsøkt vervet som dobbeltagent for russisk etterretning, så de ville også gjerne vite hva som skjedde på den andre siden av jernteppet.

Amerikanske CIA har også drevet egne operasjoner over grensen.

I tett samarbeid med USA har Norge bygd seg opp til å bli en stormakt innen etterretning. Flere elektroniske anlegg ble bygd gjennom 60- og 70-tallet, og radaren i Vardø, som nå er under modernisering, er kanskje den mest kjente og synlige.

Etterretningsskipene Marjata, samt orionflyene, som nå skiftes ut med P8 Poseidon er også viktige etterretningskilder for Norge og NATO. Selv om en del etterretningsinformasjon deles mellom NATO-landene er det likevel «need to know» som gjelder. Dessuten er god etterretningsinformasjon nyttig som byttemiddel. Får vi god informasjon fra dere, så får dere god informasjon fra oss… Derfor er det antagelig mye rett i Russlands påstand om at Norge er en brikke i USA sitt spill.

Den tryggeste måten å sikre spioner en farefri retrett om de skulle bli avslørt er å gi dem diplomatstatus. Da kan de ikke straffes for det de de gjør, men de kan bli erklært som «persona non grata», og dermed bli utvist. Frode Berg hadde ingen slik immunitet.

Samfunnet i Sør-Varanger er forholdsvis åpent, og en stor andel av innbyggerne der har russisk bakgrunn. Dermed har FSB et forholds vis stort rekrutteringsgrunnlag når de vil skaffe seg informanter. Det er også mye som tyder på at norsk E-tjeneste opererer på en forholdsvis forutsigbar måte. Uansett så har det vist seg at bare det å bli kontaktet av norsk E-tjeneste har ført til at personer har fått problemer med FSB. En av dem som har fått merket dette er Atle Berge som driver Ølen Betong. Han ble oppfordret av norske myndigheter til å satse på å drive virksomhet også i Murmansk. Norsk E-tjeneste tok kontakt med ham og ville at han skulle rapportere om helt vanlige ting i Murmansk. Berge lot seg ikke verve, men FSB visste om at han var blitt kontaktet. Berge ble derfor arrestert av FSB i Murmansk, trakassert og truet med at de ville stenge ned forretningsvirksomheten hans om han ikke samarbeidet. Neste gang han skulle tilbake til Russland ble han nektet adgang. Nå fremmer han rettsak mot den norske stat og ber dem ta ansvar for tapene bedriften ble påført på grunn av E-tjenestens kontakt.

Flere kilder peker på at en vestlig etterretningsagent hadde fått kontakt med en som jobbet på verftet der den nye Sarov-ubåten blir bygd. Han ble vervet til å gi fra seg opplysninger mot betaling. Sarov skal være bygd for å skyte ut den nye «dommedagstorpedoen» Kanyon.

Frode Berg innrømmer det han har gjort, men nekter å innrømme at han har vært spion. At han har fraktet penger og hemmelige opplysninger kan han jo ikke nekte for.

I og med at FSB har vært de som har mottatt både penger og annen informasjon har de selvfølgelig hatt full oversikt over aktiviteten til den norske E-tjenesten. Det vestlig etterretning har fått i retur er selvsagt grundig gjennomgått av FSB. Sannsynligvis ligger informasjonen så nær virkeligheten at det virker troverdig. Samtidig er det ikke er godt å vite hvor feilene ligger. Informasjon kan uansett ikke brukes til noe.

Under den kalde krigen skjedde det en rekke ganger at spioner ble avslørt og arrestert på begge sider av jernteppet. Skal man rekruttere nye spioner, er man nødt til å ta vare på de man har. Kommer de opp i problemer må dette løses på en fornuftig måte. Under den kalde krigen fikk man etter hvert gode rutiner på dette.

Forhandlinger måtte skje via bakmenn uten å bringe diplomater inn i bilde. Advokat Wolfgang Vogel fra DDR var en kløpper på å ordne kontakt mellom partene og komme fram til gode løsninger. Selvfølgelig skjedde det på en diskret måte, og mot god betaling. Selve utvekslingen skjedde gjerne på «spionbrua» Glienicke, på grensa mellom Øst- og Vest-Berlin. Men i 2019 hadde jo situasjonen endret seg drastisk. Vogel var død, få spioner har vært utvekslet så hans kunnskap hadde gått tapt, og Berlin er ikke lenger en delt by.

Hvem som har vært bakmenn i Bergs sak er ikke offentlig kjent, men begge advokatene nekter for å ha hatt noe med konstruksjonen av selve utleveringsavtalen å gjøre.

Nylig ble Frode Berg innvilget en erstatning på 4,5 millioner kroner for sine nesten 2 år i russisk fengsel.