Det var en gang en mann som het Ola som sto på Neby og så utover Glåma. Det vil si, han så ikke så mye på elva, som han så på bredden på den andre sida. Det stod engang ei bru her, tenkte han. Det stod faktisk tre forskjellige bruer her så lenge folk kan huske, tenkte han. Hadde vært fint om det var ei bru her nå også, tenkte han.

Mange hadde tenkt disse tankene før ham, i mange år. Hadde vært fint om det var ei bru her, og ikke bare den brua som er en kilometer lenger opp langs elva, tenkte alle. Ofte tenkte de disse tankene når de var ute og luftet bikkja eller barnevogna eller begge deler og kom fram til elvebredden og ble grepet av en sterk trang til å fortsette turen på den andre sida. Hadde vært fint, drømte de, før de sukket og snudde barnevogna og tusla tilbake samme veien de kom.

Men denne mannen, han stod kanskje litt lenger og han tenkte i alle fall litt mer enn de andre. For han hadde lært hvordan en kan bygge bruer. Og han kjente folk som kunne tegne og beregne og finne ut hvor fin ei slik bru kan bli. Så han gjorde mer enn bare å tenke på hvor fint det hadde vært med ei bru her, han begynte å planlegge å bygge ei bru akkurat her. Over Glåma. På Neby.

Han sa det høyt til alle han møtte. Han viste fram tegninger og snakka med journalister og han bestemte seg for at den dagen han kunne pensjonere seg, ja da, da skulle den brua over Glåma være ferdig.

Og det var mange, mange som syntes at planen og drømmen var fantastisk. Ordfører og Rotary og grendelag og bikkjefolk. Alle ville være med. Det var bare noen småtterier som måtte komme på plass først, slik som penger. Det viste seg at å bygge bru koster mange penger. Over en million kroner, faktisk. Dessuten var det jo ikke denne mannen, han som het Ola, som eide grunnen på begge sider av elva, eller bakken som alle turstiene går på. Og slik starta over 20 års ørkenvandring.

Mannens pensjonsalder kom og gikk uten at brua over Glåma på Neby ble bygd, men motløs ble han ikke. For flere gode krefter trådte til underveis og plutselig løste alle gamle floker seg mens alle som var involvert underveis var like blide. Plutselig begynte alle å snakke om at det hadde vært fint om den brua over Glåma faktisk ble bygd. Mannen smilte bredt igjen og viste fram flunkende nye tegninger av brua. Den så fantastisk ut i kveldssolas varme lys over høstfarger og blank elv.

Og etter 20 år så ville brua koste sånn omtrent cirka fem millioner med moms og alt mulig. Det var litt i overkant av hva en mann alene kunne ta på seg, så bygdas godtfolk ble spurt om å være med og trø til litt. La oss kalle dem brufolket, den gjengen som tok på seg å hjelpe mannen, slik at han kunne få dukke ned i de tekniske løsningene mens de skulle skaffe penger.

Folk på bygda hadde venta lenge på å få bli med på å bygge bru. Onde tunger ville ha det til at dugnadsånden i bygda hadde dødd ut etter bygging av to idrettshaller, en fotballhall, ei lysløype og 11 mil med skiløyper. Men plutselig var det kø av folk på begge sider av elva som sto klare med motorsager, hogstmaskiner, krattknusere, hekksakser, river, kaffekanner og nybakte skuffkaker. Men brua lot seg ikke bygge av god vilje alene.

For brufolket måtte først skaffe pengene. Motorsager og river ble puttet tilbake i garasjene mens brufolket begynte å lete etter rike onkler og store selskaper med penger på bok de hadde lyst til å gi bort.

Joda, brufolket skulle nok få penger mente den ene, men det hjalp jo ikke å gi penger til ei bru alene. Ei bru uten veier og stier i hver ende ble liksom litt stusslig. Så brufolket måtte lage oppgaven litt større. Løsningen ble mange mil med nye turveier og stier på begge sider av Glåma.

Og da ble prisen plutselig sånn cirka sju millioner kroner. Joda, brufolket skulle nok får penger mente den andre, men hvis alle i hele bygda skulle synes det er fint å gå tur om kvelden og faktisk gå over brua, slik både mannen Ola, brufolket og hele bygda mente, så måtte det jo være lys på deler av turstiene. Så brufolket lagde oppgaven enda litt større. Og da ble prisen sånn cirka åtte millioner kroner.

Joda, brufolket skulle nok få penger mente den tredje, men planen hadde vært så veldig mye bedre om det hadde vært mulig for de glade vandrerne å kaste fra seg panteflasker og søppel og samtidig komme seg på do en tur, ikke sant? Så brufolket lagde oppgaven enda litt større.

Og da ble prisen plutselig over ti millioner kroner. Det er veldig mange penger.

Det skulle ta litt tid å samle inn så mange penger. Selv om brufolket kokte kaffe og solgte vafler så snart anledningen bød seg så er det ikke mulig å selge kaffe og vafler for ti millioner kroner i bygda på to år. Så brufolket måtte begynne å mase.

De maste og maste og smilte og smilte; husk å bli medlem (smil), vil bedrifta di være med og støtte en god sak for alle i bygda? (smil), kan kommunen kanskje hjelpe oss litt her? (smil), har du lyst til å gi bygda di den aller fineste julegaven og donere litt til brua? (smil), vil du kjøpe mer kaffe og vafler? (smil).

Til slutt orket de nesten ikke å mase og smile lenger, men akkurat da mannen og brufolket holdt på miste både pågangsmot og godt humør så trådte hele bygda til og skranglet mynter ut av bukselommer og femtilapper som hadde ramlet ned blant sofaputene. De kjøpte kaffe og vafler og betalte mer enn det kosta for alle ville så veldig, veldig gjerne gå den turen ned til elva og bare skreve rett ut på ei nybygd bru og plutselig stå på den andre sida.

Mannen Ola, brufolket og bygdafolket samla inn penger til krampa tok dem, og i mellomtida hadde også de store lommebøkene åpnet seg slik at julegaven til hele bygda det året ble beskjeden om at nå skal jammen meg den brua bygges, folkens!

Endelig kunne motorsager og river hentes fram og gjøres klar til dugnad, det eneste som sto mellom hordene av dugnadsfolk og ei nybygd bru var to meter med snø og tjue minusgrader. Men så snart snøen gikk den våren gikk både kratt og trær en usikker framtid i møte:

Det sitra og kokte i hele bygda, folk ventet utålmodig på å bli kalt ut til dugnad og hvem vet om det ikke ble enda noen meter med sti på de rareste steder der folk gikk rastløse med øksa og venta på tur.

Mannen som syntes det hadde vært fint om det var ei bru over Glåma fikk det travelt med å bestille betongbiler og håndverkere og finregne på alle tallene.

Ordfører, rådmann, kommunelegen og presidenten i Rotary smilte fra øre til øre og kunne stolt snakke om bygda si, den bygda som hadde bestemt seg for å bygge ei bru og som endte opp med flere mil med turstier, et toalettanlegg, lys i mørket og en endelig bekreftelse på at du ikke tuller med at dugnadsånden er død her i gården.

Og ei bru. Som skal gå fra den ene sida av elva til den andre. Over Glåma. På Neby. Akkurat der mannen Ola og alle andre i nesten 80 år har tenkt at det hadde vært fint om det var ei bru.

Karin Tørklep Sletten

Så har vi kommet til datoen da brua skulle åpnes, og som alt annet med dette prosjektet, så gikk det også etter planen. Det vil si det er jo alltid slik med store prosjekter at det dukker opp noen småproblemer underveis, men med godvilje lar slikt seg løse raskt.

De største bidragsyterne var på plass og deres representanter sa noen velvalgte ord. Ann Brudevold representerte Sparebankstiftelsen og gratulerte med et vellykket prosjekt. Egil Magnar Stubsjøen representerte Gjensidigestiftelsen og syntes det var stort å se at brua var ferdig. Stein Tronsmoen representerte Innlandet Fylke, og han gratulerte med brua og mente at nå har Tynset fått sitt tredje landemerke sammen med Tronfjellet og rådhuset. Morten Sandbakken, representerte Tynset turlag, takket for brua og inviterte befolkningen til å ta i bruk ikke mindre enn 10 mil med turstier, mange av dem i tilknytning til brua.

Trond Kletvang snakket på vegne av Nebybruas venner. Han er nok en av dem som sammen med blant andre Ola Grønn-Hagen har gjort mest for at brua ble en realitet. At dugnadsånden i Tynset var død og begravet konstaterte han var helt feil. Han hadde nettopp hatt opptelling av dugnadsregnskapet som viste: 238 navn på dugnadslista, 8147 dugnadstimer er registrert til en verdi på 2,8 millioner kroner.

Sistemann på talerlista var prosjektleder Ola Grønn-Hagen som startet med å si at når endelig brubygginga kom i gang, så har dette vært en helt normalt 9 måneders svangerskap. At Olas drøm har vart i 30 år er en helt annen ting, og siterte Martin Luther Kings velkjente uttalelse «I have a dream». Han var glad for at han nå kunne invitere tynsetinger og alle andre til å ta en tur over brua. Etter at ordfører Merete Myhre Moen hadde klipt snora gikk de to ark i arm til den andre sida som de aller første i alle fall etter at brua var offisielt åpnet.