Like før jul i fjor var boka «Røstvangen Gruver» klar for salg. Hvor lang tid han har brukt på boka kunne Jon Ole ikke svare på, da tanken om å skrive ei bok om Røstvangen Gruver og det som skjedde der på begynnelsen av 1900-tallet har surret i holdet hans svært lenge. De siste to årene har han imidlertid jobbet målbevisst for å få ferdig boka. 

Når vi ser hvilke kilder han har brukt skjønner vi godt at dette må ha tatt lang tid, og at det har vært et møysommelig arbeide. Bedriftsarkivet til Røstvangen Gruver A/S har ikke vært å oppdrive, noe som har vanskeliggjort forfatterens arbeid. Mye ble skrevet om Røstvangen Gruver i aviser over hele landet, så det finnes gode skriftlige kilder fra tiden da gruvene var i drift. Dessuten finnes det en god del stoff i diverse arkiver. Privatpersoner har også bidratt med mye opplysninger og ikke minst bilder som aldri før har vært publisert. 

På et tidspunkt oppdaget han at han manglet bilder av den 30 kilometer lange taubanen som gikk fra Børsøhøa til Røsta jernbanestasjon sør for Tynset. Han manglet bilder både fra bygginga av taubanen mens den var i drift. Heldigvis løste det seg da han fikk kontakt med en etterkommer av en nordmann som flyttet til Afrika etter at konkursen på Røstvangen Gruver A/S var et faktum. Flere album dukket opp – ikke fra Afrika, men på et stabbur like i nærheten av Røstvangen. Men sporet dit gikk altså via Afrika.

Røstvangen ligger innafor området som ble kalt for det Trondhjemske kisfelt som også omfatter Folldal, Løkken, Kvikne, Ålen og Røros. Gruvene på Røstvangen ble startet i 1904 og drevet til 1921, med svensk kapital til oppstarten, men etter hvert gikk Centralbanken inn med mye penger.

Det ble bygget et helt samfunn med de fleste fasiliteter 3 -4 km vest for Stubsjøen, og i 1914 var det bygd brakker for 200 arbeidstakere. De hadde eget «Folkets hus», skole, bibliotek, butikk og eget postkontor. De hadde også lege en gang i uka og for aktiviteter på fritiden hadde de ukentlige kinoforestillinger, eget fotballag og fester i helgene. På det meste bodde det 500 personer på Røstvangen.

Til å begynne med ble malmen fraktet til jernbanen med hester. På meste var det 400 hester i drift, men dette var bare mulig på vinterstid, derfor ble det bygd taubane fra Røstvangen og ned til Røsta (senere forlenget til Bratthøa). Denne ble drevet med dieselmotorer. Til tross for gode garantier fra det Tyske selskapet som bygde taubanen viste det seg at den var en kilde til stadig frustrasjon. «De mest vidtgaaende Garantier for Anleggets Soliditet og Driftssikkerhed» hjalp ikke. Stadige stans og kostbare reparasjoner ble det likevel.

Etter hvert ble det bestemt at dieselmotorene måtte skiftes ut med elektriske motorer, men da måtte det bygges kraftverk. 2 vassdrag vurdert, Gløta og Orkla. Valget falt på Orkla og nytt kraftverk ble bygd ved Eidsfossen i 1916.

Etter hvert ble malmen i gruvene dårlig og det ble bestemt å bygge et vaskeri for renske malmen for gråsten slik at det som ble sendt ble en renere malm. I 1919 brant vaskeriet ned, og i 1920 ble nytt topp moderne vaskeri bygget, men det kom aldri i bruk før gruveselskapet gikk konkurs. Noe av årsaken til konkursen var nok at den første verdenskrigen var slutt, og at behovet for malm ble vesentlig mindre, noe også andre gruver fikk merke. 

I januar 1921 meldte avisene om mulig stans og oppsigelser av de 200 arbeiderne ved Røstvangen med virkning fra 1. april. I mars ble det helt stopp og alle arbeiderne ble oppsagt.

Røstvangen gruver endte med en gedigen konkurs som rystet hele Norge. Gjelda var på nesten 10 mill som Centralbanken tapte. Omregnet til dagens kroneverdi ville tapet passert 200 mill. kroner. «En skamplett om finansielt vanstyre som ingen grenser kjenner» ble det skrevet i avisene om konkursen.

Folldal gruver ønsket å kjøpe hele boet, men det ville ikke banken godta da de mente det var mer å hente på et slag stykkevis. Det gikk heller ikke bra. En maskin ble solgt til utlandet, og det var vanlig at selgeren skulle stå for transport til båt. Da maskinen kom dit var mer enn kjøpesummen allerede brukt opp bare i transport. Resultatet av salget var at banken satt igjen med bare kr 12.000 for hele boet. 

Konkursen ble en hard belastning for Tynset kommune, da de fleste hadde tilknytning dit. Mange familier fikk også store problemer. På 17 år ble dette bygget opp et helt samfunn som etter konkursen ble revet opp med rota nærmest over natta.

Forfatteren var også prosjektleder for teaterforestillingen «Gruva» som ble satt opp i Tynset kulturhus ved påsketider 2012. Det ble en stor suksess, 7 forestillinger med fulle hus. 

I dag er det bare ruiner igjen på Røstvangen. Først og fremst ruiner av vaskeriet som aldri kom i drift. Hustuftene er også synlige, og inne på fjellet finner en fortsatt deler av gruvegangene. En del informasjonstavler er satt opp i området. I og med at Røstvangen ligger høyt til fjells er beste tid for å besøke området utpå høstparten når snøen er borte og bakken har tørket opp. Det er for øvrig flere merkede turstier i området.

I boka står hele historia om Røstvangen Gruver A/S. Den inneholder mange bilder som aldri tidligere har vært publisert. Boka har solgt godt, og er til salgs hos lokale bokhandlere. Boka er godt illustrert, er lettlest og anbefales på det varmeste.