Første del av foredraget ble publisert på vår hjemmeside den 16. desember 2019. Les gjerne det også.

Folkerepublikken Kina ble stiftet 1. oktober 1949. I 2019 fylte republikken 70 år. Da reiste Tore og Anita fra Beijing til Xi’an og silkeveien ned til Lijiang med en avstikker til Wumu, videre til Guilin med en tur innom Yangshuo, og videre til Hong Kong.

Først tok de tog fra Beijing til Xi’an. Fra Xi’an til Lijiang var fly framkomstmiddelet. På flyplassen i Lijiang lot bagasjen vente på seg. Men bamser med forskjellige beskjeder og formaninger til turister og innbyggere ble sendt på bagasjebåndet i mellomtiden.

Lijiang er Maos fødeby. Den populære turistbyen, som står på Unescos verdensarvliste, ble rasert av jordskjelv i 1994. Ved hjelp av midler fra blant annet Unesco og Verdensbanken ble byen gjenoppbygd i gammel stil, med bygninger, trapper, bruer og rennende vann. Beroligende musikk strømmet ut fra høyttalere, kamuflert som stubber og steiner.

Byen preges av forskjellige etniske grupper, blant annet av Naxi-folket, en minoritet på rundt 300.000 innbyggere, bosatt rundt byen og i Yunnan. Naxiene er maternalistiske (kombinerer begrepene moderlighet og feminisme (red.anm.)), og fører en livsførsel der kvinnene praktiserer, og er initiativtakere til, fri sex. Hvem som er fedre til barna, er ukjent. Derfor er det ofte broren til barnas mor som får i oppgave å oppdra barna. Det er kvinnene som er de mektige i Naxi-kulturen. Menn utdanner seg gjerne til snekkere eller kunstnere. Kvinnene regnes også som overhodet i den enkelte families arverekkefølge. Naxiene har sin egen religion og eget skriftspråk kalt Dongba som består av 1.200 piktografier. (Dongba er det eneste piktografiske skrivesystemet i verden som fortsatt er aktivt vedlikeholdt. Piktografier formidler sin mening gjennom dets billedlige likhet med et fysisk objekt. (red.anm.))

Lijiang lever av turisme og Naxi-folket er blant dem som bidrar til at turistene skal trives. Blant annet danser de for turistene på torget. Alle turister og andre tilskuere blir dratt med i dansen.

I tuneller under Lijiang er det bygget en ny by med butikkgate, shoppingsentre, trapper, bruer og rennende vann.

Fra Lijiang tok Tore og Anita en avstikker i bil til Wumu. Før ankomst til byen stoppet de på et matmarked hvor de fikk se hvordan levende dyr i skjønn forening med kjøtt, frukt og grønt bare plassert på tepper på gateplan, ble omsatt.

Videre mot Wumu passerte de fjellmassivet «Yak Medows» på 3.816 moh. I høyfjellet her gresser blant annet okser, kyr og kalver av rasen Yak, et høylandskveg. Trebruer er lagt ut fordi det er forbudt for mennesker å gå på gresset, noe som begrunnes med høy konsentrasjon av igler. Tore og Anita tok ikke taubanen opp til fjelltoppen fordi den var dekket av tåke.

Tore fortalte om bølgende, grønne landskap og svingete veier, veier som var gravd inn i fjellet og hvor massene bare ble kastet utfor fjellsidene. Været i høyfjellet skiftet raskt mellom skodde og regn, sol og torden.

Wumu har rundt 200 innbyggere, og er en gammel Naxi-by. Byen ligger avsides i fjellene og ble først knyttet til resten av Baoshan-regionen med vei i 2010. I 2014 fikk byen strøm. Innbyggerne lever fortsatt slik de gjorde for århundrer siden. Her var det ingen som merket noe til kulturrevolusjonen som tok sikte på en gjennomgripende endring av det kinesiske samfunnet fra 1966 til 1976 (red. anm.). Fortsatt lever husdyr som geiter, griser, høner, sauer og mennesker side om side i gatene. Regnet skyller dyras avføring ned i grøfter som fører ekskrementene ned i store møkktanker. Herfra henter innbyggerne gjødsel til jordene.

- Byen ga meg på mange måter flash back til Stjørdalen på 1950-tallet, kommenterte Tore.

Det er byens åndelige leder, dong ba’en, som lærer bort skriftspråket Dongba, som tidligere nevnt, består av 1.200 piktografier.

Om norsk og dongba er helt forskjellige språk, var det ikke noe problem å kommunisere. Ved hjelp av oversettelsesprogram på smarttelefon gikk samtalene «lekende lett».

Elven Chang Jiang er 6300 km lang. Den er Kinas lengste elv og den tredje lengste i verden (red.anm.). Elven har preget folk, dyr og landskapet i århundrer. I dens ferd gjennom Kina har den fått 20 forskjellige navn. Den renner også i dalføret nedenfor byen Wumu.

Langs Chang Jiang elven ligger «Three Gorges Dam» eller De tre kløfters demning som er et av verdens største demninger og vannkraftverk. Kraftproduksjonen i tilknytning til vannmagasinet skal gi ca. 85 TWh. I dag består dammen av 32 hovedgeneratorer, hver på 700 MW. (Når dammen blir fullt operativ vil den ha en samlet installert effekt på 21 515 MW (21,5 GW), en ytelse som tilsvarer effekten i 150 Alta-kraftverk. (red.anm.)

Tore og Anita fikk beskjed om ikke å reise dit, på grunn store mengder regn samt et dødsfall i området. Den omkomne skulle vise seg å være onkelen til hotelldirektøren for hotellet i Wumu som Tore og Anita hadde tatt inn på. Kjapt ble hotellets åtte rom booket og Tore og samboer ble spurt om de ville være med i begravelsen.

Innbyggerne stilte raskt opp for den sørgende familien. Noen kom med ei slaktet geit, andre med en slaktet gris. Dagen etter dødsfallet gikk den avdødes familie fra dør til dør i landsbyen og blåste i bukkehorn, noe som bebudet begravelse og at alle var velkomne til å delta i sørgehøytideligheten. I følget var det også såkalte gråtekoner som skrek og hylte over tapet av den avdøde. Selve begravelsen foregikk tre dager etter dødsfallet. Foran gravfølget ble det strødd papirlapper som symboliserte penger, noe som igjen ga uttrykk for at avdøde hadde vært en gavmild person. Veien til gravplassen var pyntet med blomsteroppsatser med bånd. Den døde ble fraktet hengende under en bambusstokk, i en ramme, med et klede over seg. Totalt 20 mann bar den forulykkede, eller det vil si, åtte mann bar den fysiske bambusrammen. De andre 12 leide de som bar. Bak følget, som gikk i raskt tempo opp til fjellet hvor han skulle begraves, fulgte mange med. Innbyggerne tror på ånder og det ble derfor skutt flere skudd for å skremme unna de onde utgavene av dem.

- Litt av en opplevelse, kommenterte Tore.

Den forbudte by er det området av Beijing som har vært keisernes hovedsete. Kina har hatt 24 keisere. De regjerte der fra 1420 til 1921. Keiserdømmene var hierarkisk oppbygget med bred klasseinndeling.

Keiserne holdt seg med mange konkubiner (kvinne som lever i seksuelt samliv med en mann hun ikke er gift med, elskerinner (red. anm.)). Da keiseren døde måtte konkubinerne også bøte med livet, enten ved å drikke gift eller å bli hengt. Alle brødrene til arveprinsen ble også drept.

- Et system som skulle vedlikeholde seg sjøl, kommenterte foredragsholderen.

Fra 1840 til 1949 var Kina for svakt til å slå tilbake europeisk kolonialisme og japansk invasjon. I Kina kalles tidsepoken fornedrelsestiden på grunn av okkupantenes herjinger som igangsetting av branner og utstrakte tyverier. Mao Zedong og kommunistpartiet sto i spissen for den voldelige revolusjonen som resulterte i at Folkerepublikken Kina ble etablert i 1949. Revolusjonen stoppet også fremmede makters dominans i Kina. (Formann Mao styrte Kina fram til sin død i 1976.)

Tore mener at styresettet av i dag godt kan sammenliknes med det som hersket under keiserdynastiene. Eksempelvis styrer kommunistpartiet over enorme verdier og eiendommer, noe som minner lite om kommunisme. Når du går inn i Den forbudte by, henger det også et bilde av Mao Zedong ved hovedporten.

Antakeligvis trodde kommunistene at de skulle miste makten under opptøyene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Derfor satt de inn alt de hadde av militær makt for å knuse demonstrantene, noe som resulterte i en ren massakre.

Keiserdømmet i Kina besto i 2500 år. I denne perioden forandret grensene seg noe, og hovedsteder kom og gikk. Landet var også i en periode delt i nord- og sør-Kina. Landet har flere ganger vært invadert fra nord, blant annet av mongoliere, noe som var opptakten til byggingen av den kinesiske mur.

I følge Tore, har poenget med skolesystemet vært å utdanne folk til en gjerning i statsapparatet for at folket skulle kunne utføre det keiseren ønsket og ville.

Det er tydelig at innbyggerne er redd for brann i Den forbudte by i sentrum av Beijing. I byen står en stor en stor kjele med vann, tilgjengelig til enhver tid. Byen er også delt inn i firkanter med murer rundt, noe som kan stoppe eventuelle branner, eller pandemier for den saks skyld.

Den forbudte by er delt inn i forskjellige områder som brukes til forskjellige seremonier.