Nyhetsdetaljer | Tynset Rotaryklubb

Bedriftsbesøk Fort Hjort Hogstad

Vi var så heldige å få besøke Bernt Einar Hogstads hjortefarm, Fort Hjort Hogstad, i Tylldalen en litt hustrig vårkveld i mai. Bernt Einar hadde lenge syslet med tanken om hjorteoppdrett i tillegg til potetproduksjon på Søstu Hogstad, for å utnytte arealer som ikke ble brukt til potetdyrking. For å tilegne seg kunnskap om hjorteoppdrett, tok han kurs hos Norsk Hjorteoppdrett på Svanøya. Der fikk han riktignok ingen direkte anbefaling om å starte med hjorteoppdrett, men han må utvilsomt ha fått mye verdifull kunnskap om både dyr og drift.

Før de første dyrene kunne komme senhøsten 2021, måtte gjerder settes opp. Hjorten trenger gjerder på minst 2,5 meters høyde for å hindre dem i å hoppe over. Stolpene – om lag 700 i tallet – ble hugget i egen skog, dreid hos Alvdalsstolpen og impregnert på Tela Sag og Høvleri. Kortreist og lokalt har vært viktig for bonden. Graving av trasé til gjerdet ble utført med egen gravemaskin, mens en stolpebanker ble brukt for å få stolpene godt ned i jorda. Arbeidet var så engasjerende at både mat og søvn ble glemt i farten!

Et håndteringsanlegg og fôringsplass er bygget ovenfor gårdstunet, naturligvis med hjelp fra lokale entreprenører. Bygget ble i stor grad konstruert underveis i prosessen for å sikre en utforming som gjør det mulig å føre de noe sky dyrene gjennom anlegget. Et sinnrikt system av gjerder, skyveporter og vegger må til for at det skal fungere i praksis. I tillegg er en spesialinnretning for fiksering av dyrene ved undersøkelser og behandlinger importert fra England og installert.

Hjortene er elegante og noe sky, men med mye omgang med folk kommer de straks de hører at det er kraftfôr på gang. Poteter – som det er god tilgang til – er også en favoritt. Vinterfôret består av gras i form av rundballer, og forbruket ligger på omtrent 1 ½ rundball per dyr i løpet av en vinter. Egentlig ikke så mye, når vi tenker på hvor lang vinteren er i Tylldalen.

Dette er dyr som avles for kjøttproduksjon. Avlivingen skjer ved at de skytes der de går, noe de andre dyrene ikke reagerer på. Den videre prosessen for slakting og videreforedling er, på grunn av regelverket, så komplisert at vi lar være å gå i detalj. Det innebærer flere runder med godkjenninger underveis, men planen er at dette på sikt skal kunne foregå i størst mulig grad i nærområdet.

Det er imponerende å se pågangsmotet og innsatsen som legges ned for å skape en egen arbeidsplass og utnytte gårdens ressurser og arealer på best mulig måte.

Referent Berthan