På det aller siste møtet i rotaryåret 2019/2020 holdt Håkon Trønnes et interessant foredrag om et temmelig ukjent tema for de fleste. På grunn av coronakrisen ble foredraget holdt via internett-tjenesten zoom.
Grensene i nord-øst
Han startet med å beskrive hvordan grensedragningene hadde endret seg fra et grenseløst fellesdistrikt til nasjonale grensedrageninger. Fra 1826 hadde vi felles grense med Russland, så fikk Finland sin korridor mot ishavet i 1920, og de ble da vår nye nabo i øst. I tiden mellom 1939 (vinterkrigen) og 1944 (fredsavtalen mellom Sovjetunionen og Finland) var Finland tidvis i allianse med Tyskland under 2. verdenskrig. Da Finland inngikk separat fred med Sovjet fikk de samtidig pålegg om å jage de tyske militærstyrkene ut av Finland. Dermed ble tyskerne også nødt til å trekke seg tilbake fra Finnmark og Nord-Troms og etablere en ny forsvarslinje ved Lungen.
Tyskerne kommer til Kirkenes
Rester av festningsanlegget vises fortsatt. Grunnmuren er en bunker fra 2. verdenskrig.
17. juni heises det tyske riksflagget i Kirkenes, og starter umiddelbart med å bygge opp en sterkt befestet forsyningsbase i Kirkenes. Flyplass på Høybuktmoen og hvileplass for soldater kom også på plass. Snart var det 160.000 soldater og en sivilbefolkning på 10.000 i området.
Angrep på Sovjet og tilbaketrekning
29. juni 1941 gikk tyske styrker over grensen til Sovjetunionen, og operasjon Silberfuchs (sølvrev) var i gang. Målet var å ta havnebyen Murmansk og flåtebasen Polarnoje og dermed kutte forsyningslinjene sørover. Angrepet skulle etter planen være over i løpet av få uker, men vanskelig terreng og heltemodig forsvar fra de sovjetiske styrkene stanset angrepet ved elva Litsa. Der utviklet det seg til en stillingskrig som varte fram til høsten 1944, da Finland hadde inngått fred med Sovjet, og de gikk da til angrep på de tyske styrkene som da var blitt betydelig svekket.
Tyskerne trakk seg da ut av Finnmark og Nord-Troms etter å ha brent og sprengt det de kunne av hus og infrastruktur.
Partisaner i Finnmark
Kartet viser tydelig at det ikke ville være enkelt å komme seg fra Øst-Finnmark til England eller Sverige for å delta i frigjøringskampen under 2. verdenskrig.
Mange sivile ønsket å bidra i kampen mot de tyske okkupantene. De som bodde i Sør-Norge hadde mulighet til å komme seg over til Sverige eller England og bli innrullet i den norske motstandskampen derfra. Men fra Nord-Norge, spesielt fra Sør-Varanger ville det ikke være enkelt å komme til England. De hadde imidlertid kort vei til Sovjet, som hadde samme fiende som England, USA og Norge. I det fattige Finnmark var det også mange som hadde trua på det klasseløse samfunnet som kommunismen angivelig stod for. Derfor var det naturlig å ta veien over grensen for å bidra derfra. Særlig fra Varanger-området var det mange som reiste østover til Fiskerhalvøya.
Behov for etterretningsinformasjon
Partisanenes viktigste verktøy var kikkert, kart og radio. Den største utfordringen var likevel å overleve i skjul under arktiske forhold på den værharde Finnmarkskysten, i fjellene eller i skogene i Pasvik. Enhver kontakt med sivilbefolkningen kunne være risikabel, men mangel på forsyninger kunne likevel tvinge dem til det.
Sovjetunionen hadde stort behov for riktig informasjon om forholdene i grenseområdene og ikke minst om skipstrafikken som gikk til Kirkenes med materiell og utstyr både før og etter at tyskerne hadde angrepet Sovjet.
Partisangrupper
I starten foregikk overlevering av informasjon gjerne ved hjelp av kurerer som fartet over grensen med båt. Etter hvert fikk etterretningsagentene opplæring i etterretningsvirksomhet, koding av meldinger og radiokommunikasjon, og ble sendt til Norge med konkrete oppdrag. Medlemmene i disse gruppene ble gjerne kalt for partisaner. Etter hvert ble det en slags standard at disse bestod av en sovjetisk telegrafist og to norske. Noen norske telegrafister ble også utdannet etter hvert.
Utplassering og henting av partisangruppene skjedde ofte ved hjelp av ubåt, noe som var veldig avhengig av bra vær der de skulle landsettes eller hentes.
Mange av disse gruppene ble utplassert langs den værharde Finnmarkskysten der det bor lite folk, men vanskelig å gjemme seg. Skulle de bli oppdaget kunne de aldri vite om de var venn eller fiende.
Posisjonen til radiosenderen kunne tyskerne ganske lett peile inn og de kunne da sette inn tiltak. Samtidig var det viktig at meldingene kom raskt fram, slik at sovjetiske fly- eller ubåt-angrep mot tyske skip kunne forberedes og gjennomføres.
I noen tilfeller hadde partisanene informanter blant pålitelige sivilister, noe som kunne gi god og pålitelig informasjon, men som samtidig var livsfarlig både for de sivile og for partisangruppene. Partisanenes jobb var svært risikabel, og det var ikke mange som overlevde krigen.
Partisanenes utfordringer
Det første partisanene måtte lære seg var rett å slett å overleve under arktiske forhold. De måtte operere skjult, så de kunne ikke slå seg til i hus og hytter. Mat og andre forsyninger var også et tilbakevendende problem. De hadde ikke alltid fått med seg tilstrekkelig med forsyninger, og det var ikke alltid mulig å hente dem ut i henhold til planen heller.
Huler og provisoriske byggverk med svært begrenset komfort ble gjerne løsningen. Kikkert, kart og radio ble deres viktigste arbeidsredskaper.
Kvinnene deltok også
I mange tilfeller hadde hele familier flyktet til Sovjet. En del av kvinnene ble satt til arbeid på det døgnbemannede kommunikasjonssenteret i Polarny. Mottak og tyding av meldinger var den viktigste jobben.
Partisangruppene i Sør-Varanger
I Sør-Varanger opererte det 5 partisangrupper under krigen, og det er en av disse gruppene, og spesielt en av partisanene vi skal følge i dette foredraget.
Gruppe 1
opererte i den skogbevokste Pasvikdalen i tiden oktober 1940 – til januar 1943. De hadde lokale kontakter for innhenting av informasjon og ikke minst til å skaffe mat og andre forsyninger.
Gruppe 2
opererte i Gallok, fjellområdene vest for nåværende E6, men øst for den finske riksgrensen. Den var i virksomhet i april til september 1943. Denne gruppen og deres lokale medhjelpere ble røpet til tyskerne, noe som fikk katastrofale konsekvenser. 3 informanter ble henrettet, og 7 ble sendt til tukthus.
Gruppe 3
Opererte i området Stonga sør-vest for nåværende E6 mellom Kirkenes og Neiden fra høsten 1943 til mars 1944, og dette var en ren sovjetisk partisangruppe. De ble hentet ut med et Catalina sjøfly.
Gruppe 4
Opererte i fjordområdet nord-øst for Kirkenes med base på Øretoppen. Denne gruppen var i virksomhet i september – oktober 1944. Det vil si i samme tid som forberedelser og gjennomføringen av den sovjetiske frigjøringen av Sør-Varanger foregikk.
Gruppe 5
Var i Øvre Neiden i mars - april 1944. De fikk egentlig ikke utrettet noe som helst, da de ble angitt og skutt i løpet av en uke.
Hva oppnådde partisanene?
Nøyaktig hvilke opplysninger som førte til hva er det ikke mulig å vite helt sikkert. En ting er i alle fall sikkert, nemlig at de sovjetiske militære ledere fik bedre oversikt over tyske anlegg og tysk aktivitet i området. De kunne derfor sette inn angrep der de mente det var størst behov, og holde seg unna områder der luftvern og artilleri var for farlig.
Ubåter kunne ledes mot aktuelle konvoier, og statistikkene som trolig viser alt for lave tall, sier at minst 15 tyske skip ble senket på grunn av partisanenes meldinger.
I tillegg gjorde jo partisanvirksomheten at invasjonen høsten 1944 kunne gjennomføres med mer kunnskap om fienden enn de ellers ville ha hatt. Tyskerne måtte bruke store ressurser for å spore opp partisangruppene, og vissheten om at de ble observert førte nok også til en viss utrygghet hos tyskerne.
Prisen var høy
Prisen var høy for de som deltok som partisaner i Finnmark under 2. verdenskrig.
23 partisaner ble drept under krigen.
23 hjelpere ble drept
30 hjelpere ble satt i tyske konsentrasjonsleirer
5 partisaner ble arrestert i Sovjetunionen, og 2 av dem døde der.
I seg selv er dette en dyster statistikk.
De som overlevde ble tett overvåket i Norge etter krigen, mistenkt for fortsatt å operere som spioner til fordel for Sovjetunionen.
Hvorfor ingen dekorasjoner?
Sovjet takket Osvald Harjo for innsatsen med mer en 13 år bak piggtråd i Stalins brutale fangeleirer.
Alle som har satt seg inn i partisanenes historier skjønner at de utførte minst like risikable operasjoner som «gutta på sauen» og sabotasjegruppene i Sør-Norge. Disse har fått flust med utmerkelser og dekorasjoner fra det offentlige Norge. Partisanene har kun fått sporadisk dekorasjon for sin innsats av norske myndigheter.
Forfatter Harald G. Sunde holdt nylig et foredrag om partisanene i Sør-Varanger, på Sør-Varanger Bibliotek. Han mener det var nok en forbigåelse at Statsminister Erna Solberg og utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide ikke benyttet anledningen under frigjøringsjubileet høsten 2019.
Den eneste offentlige personen som har gitt en skikkelig unnskyldning på Norges vegne er Kong Harald, da han besøkte partisanmuseet i Kiberg 3.8.1992. Dekorasjoner har det fortsatt blitt dårlig med.
Sunde mener han ser en grunn til dette:
- Noen av partisanene er allerede dekorert av sovjetiske myndigheter.
- Det er svak dokumentasjon på deres virksomhet. Dette mener Sunde er helt feil.
- Aktiviteter må være knyttet til bestemmelser tatt av den norske regjering.
- De var kommunister. Dette rammet også sabotasjegruppa «Ottar» som drev sabotasje på Østlandet under krigen. Der er det også dårlig med dekorasjoner.
En partisans historie
Boka som Osvald Harjo skrev etter sin hjemkomst «Moskva kjenner ingen tårer» kom ut på Tiden Norsk forlag, og ble trykt i mange opplag. Boka er utsolgt fra forlaget, men finnes på nasjonalbiblioteket (nb.no), og kan leses der.
Håkon valgte deretter å ta for seg historien til en av partisanene, spesielt. Dette skyldes ikke minst fordi hans partisanhistorie ble både lang og på mange måter kronglete.
Osvald Harjo var 29 år i 1940. Han var gardbruker, og altmuligmann, av finsk avstamning. Hans far, Nils Johan Harjo, var den mest kjente kommunisten i Sør-Varanger. Osvald var også kommunist, og hadde bosatt seg halvveis nede i Pasvikdalen. Fra kjøkkenvinduet kunne han se over grenseelva til det som i 1940 var Finland. Etter krigen skrev han bok om sine opplevelser under og etter krigen, «Moskva kjenner ingen tårer».
Dette var for øvrig en del av Norge der norske myndigheter primært ønsket at etnisk norske innbyggere skulle bosette seg. Derfor drev de også en aktiv fornorskningspolitikk med norskspråklig skole og tilbud om billig jord til nordmenn som ville flytte nordover.
Reisen til Sovjet
Allerede i oktober 1940 reiste Harjo sammen med flere andre med båt til Fiskerhalvøya. Han var allerede registrert i NKVD sine arkiver som «en man kunne tole på». Han ble dermed raskt rekruttert som partisan, eller spion om en eller vil bruke dette ordet. Taushetserklæring skrevet på russisk ble forelagt ham, og han ble i grove trekk forklart hva dette innebar: Blir du tatt av tyskerne skal du ikke fortelle noe om det arbeidet du er gått inn i. Er du lojal vil fu få all mulig hjelp av Sovjetsamveldet.
Hans første oppdrag var å skaffe opplysninger om flyplassen som var under bygging sør for Nikel. Det var jo i nærområdet til der Harjo bodde, og han hadde gode kontakter på finsk side i dette området.
Sjokkerende hjemkomst
Da han kom hjem viste det seg at tyske SS-soldater hadde rekvirert og tatt bolig i 2. etasjen i huset deres. Dette kunne jo bli et problem, så han forsøkte på alle måter å gi inntrykk av at han var tyskvennlig. Han begynte å abonnere på avisa «Fritt Folk», og han kjøpte også boka til Hitler, «Mein Kampf», som han la lett synlig i huset. Tyskerne nikket anerkjennende da de så boka. «Got.
Tilbake til Sovjet
En måned senere ble han kalt tilbake til Sovjet, og denne gangen ville de at faren også skulle bli med. Meldingen kom gjennom «det usynlige nettverket», og reisen foregikk også denne gangen med båt. De ble tatt imot som konger, og med et måltid der det ikke manglet noe, verken av mat eller drikke.
Dagen etter var det tilbake til virkeligheten, da de våknet opp i et nakent rom. De fikk heller ikke lov til å snakke med noen uten at en offiser var til stede. 3 dager brukte de på å skrive ned det de hadde sett.
Da de skulle tilbake igjen kom det en lengre periode med uvær, så hjemreisen måtte utsettes i flere uker. Hjemme i Pasvik begynte ryktene å gå: «Osvald har rømt til Sovjet». Men kona visste råd for ryktene. «Han er bre i Bjørnevatn der han fester og drikker».
Da han langt om lenge kom hjem hadde tyskerne dratt, og de kunne igjen disponere hele huset.
Nye oppdrag
Harjo var flink til å prate med folk, og det viste seg at tyske soldater og offiserer kunne bli temmelig løsmunnet, særlig etter å ha fått seg en dram. Snart hadde han kontakter helt inn til general Diethels stab. All informasjon om tysk virksomhet var av betydning for Sovjet, og informasjonen ble sendt østover med kurer.
Så kom det forespørsel om han kunne ta imot en mann med radiosender. Harjo svarte positivt, og i februar 1942 kom 4 mann, en radiosender og annet utstyr over grensa med et toseters fly. Det må ha vært trangt. Det var ingen steder å lande, så landsettingen foregikk på spektakulært vis på Husmosevannet (Store Sameti).
Først kastet de ut radiosenderen og provianten, og mens flyet fløy sakte i lav høyde over vannet krabbet karene ut på vingen og rullet bakover og ned på snøen. Karene ble innlosjert i provisoriske byggverk, og de var stadig på flyttefot for å unngå å bli oppdaget eller peilet inn.
Etter noen måneder ble de byttet ut, og det kom nye telegrafister.
Arrestert av gestapo
18. august 1942 ble Harjo arrestert av Gestapo, og ble kjørt til Kirkenes for avhør. På veien dit stanset bilen slik at en ukjent kar kunne se på ham. Har jo mener bestemt at dette var en sovjetisk telegrafist som hadde stukket av og blitt angiver for tyskerne.
I de kommende ukene ble ha utsatt for harde avhør med kraftig tortur. Det var også tydelig at tyskerne visste en del. Harjo innrømmet at han hadde jobbet for Sovjet, men røpet ikke noe av betydning, i alle fall ikke noe som førte til ytterligere arrestasjoner.
Harjo rømmer
I fengslet var det også norske politimenn som jobbet for tyskerne. En av disse var 22 år gamle Harald Rygh. Han var opprinnelig fra Stavanger, og var på ingen måte nazist, og gjorde det han kunne for fangene. I samarbeid med Harjos kone skaffet han til veie en ryggsekk med klær og nødvendig overlevelsesutstyr. Den 6. oktober 1942 hjalp han Harjo ut av fengslet og rømte sammen med ham. Rygh hadde ordnet med bil og ved hjelp av sin politiuniform kom de greit forbi de tyske kontrollpostene.
Sjåføren fikk overlevert en rekvisisjon og beskjed om å møte opp og kreve oppgjør for turen neste dag. Oppgjør fikk han, og en skikkelig ørefik på kjøpet.
Rygh og Harjo gikk til partisangruppen i Pasvik, der de fortalte hva som hadde skjedd. De ble enige om at de alle måtte dra tilbake til Sovjet, da tyskerne helt sikkert ville sette inn store styrker for å lete etter dem. De hørte også hundeglam og skyting i området.
Sporsnø
Det hadde begynt å snø, og om tyskerne fant sporene deres ville de lett kunne finne dem. De bestemte seg for å flytte sørover i Pasvikdalen til området vest for Vaggetem. Via radioen bad de om å få fly med forsyninger og om å få hentet ut i alle fall de som var dårligst til å gå på ski, og disse var alle de sovjetiske mannskapene og Rygh.
Noe fly kom det aldri, og de var tomme for mat. Harjo tok da kontakt med en livredd bonde som nettopp hadde hatt besøk av tyskerne, men mat fikk de. Harjo fikk også tak i ski til alle, men skiferdigheter var det dårlig med. Harjo drev derfor skiskole ei ukes tid, slik at de i det minste hadde fått litt skiferdigheter. Å ta fatt på turen til Sovjet uten ski ville være umulig.
Turen til Sovjet
Harjo var vant til å overleve utendørs også under arktiske forhold vinterstid, så hans ferdigheter ble avgjørende for at de i det hele tatt kom fram til de sovjetiske frontlinjene, noe som tok 5 dager. Ytterligere 7 daget tok det før de kom til Kola.
Denne gangen fikk Harjo en helt annen mottakelse enn han hadde fått tidligere. Harjo og Rygh ble skilt fra hverandre og de fikk ikke snakke med noen uten at offiseren var til stede. Det var også lite og dårlig mat og husværet var kaldt og det manglet parafin til lampene. Ikke hjalp det å klage sin nød heller, og Harjo ble forbannet, og satte ned og skrev.
Brevet til Stalin
Josef Stalin, Moskva
Jeg er vervet til etterretningsarbeid for NKVD sammen med andre norske kamerater. Vi bor i hus nummer 58 kola.
Det er lite mat her. Det eneste vi har nok av er kulde, mørke og utøy. Det var ikke slik vi ble lovet da vi ble vervet til dette arbeidet. Det ble fortalt oss at vi skulle få det godt og ikke lide noen nød. Vi skulle få betalt for arbeidet så vi kunne kjøpe det vi ville. Hvis vi kom i vanskeligheter, skulle vi få hjelp, ble det sagt. Men mørke utøy og kulde er det eneste vi har fått. Slike forhold er vi ikke vant til i vårt fattige, lille Norge.
Jeg vil ikke gi sovjetregjeringen skylden for at det er så dårlig her, men det kan være feil i administrasjonen. Håper at denne klageskrivelsen kan hjelpe oss til å få det bedre.
Osvald Harjo
Innkalt til Moskva
Så ble han innkalt til Moskva, men på vei dit ble det endring i planene og ble sendt til avhør i Kirovsk. De som avhørte ham hadde allerede bestemt seg: Den som tør å klage på forholdene i Sovjet, måtte være spion.
Påstander og avhør
Han forklarte det han hadde gjort; at han hadde blitt vervet av NKVD, vært spion for Sovjet, blitt arrestert av Gestapo og at Harald Rygh hjalp ham med å rømme. Svaret var at dette ikke kunne være sant, og at han fikk tenke seg om til neste dag.
Avhørene gikk ut på å få ham til å tilstå «det de visste», at han var tysk spion. Under avhørene ble han utsatt for minst like hard tortur som han hadde fått av tyske gestapo. Det vanket juling og stadige slag med lærbelte. Mat var det også dårlig med, og de sørget for at han fikk særdeles lite søvn. Når han besvimte fikk han ei bøtte med vann i ansiktet slik at våknet igjen.
Påstandene han ble møtt med var absurde, og forklaringer hjalp ikke. De påstod at han hadde snakket med andre om det han drev på med. Forklaringen om at han hadde fått i oppdrag å verve informanter og fått med seg penger fra NKVD til dette formålet hjalp ikke. Han var dermed selv skyld i at han var blitt arrestert av gestapo. At han var blitt angitt av en sovjetisk telegrafist ble ikke trodd. At han hadde innrømmet for gestapo at han hadde gitt opplysninger til Sovjet var feil, selv om han ikke hadde angitt noen. Dessuten hadde han skjelt ut de sovjetiske soldatene som han flyktet sammen med fra Norge til Kola og påstått at de var trege. Harjo innrømmet han han hadde skjelt dem ut. «Vi befant oss i fiendeland og måtte komme oss videre og de var trege».
Fangeleir
Da avhørene var over ble Harjo sendt til fangeleir, og rettssak skulle det bli senere. Harjo og Rygh ble også satt opp mot hverandre med påstander om at den andre hadde sagt ting han ikke hadde sagt. Rygh hadde brutt sammen og sagt det de forlangte av ham for å unnslippe videre tortur. Rygh døde i fangeleiren allerede 26. august 1943.
Dommen
Harjo ble tiltalt for brudd på spionparagrafen § 52, 6, og var dermed å betrakte som fiende av sovjetstaten. Slike skal ikke vises noen nåde. Selv om de var syke ble de ofte sent tilbake på tungt skogsarbeid.
I mai 1944 kom dommen, og den lød på 15 års fengsel. Noen rettssak hadde han aldri vært innkalt til, og han hadde ikke sett verken aktor, forsvarer eller dommer. Han gjorde som han ble rådet til, og skrev under.
Fridtjof Nansen
En kan lure på hva Fridtjov Nansen har med denne saken å gjøre, men det faktum at Harjo var norsk, kan faktisk ha berget livet hans flere ganger. I 1921-1922 var de hungersnød i Sovjetunionen. Årsaken var delvis tørk og gresshoppesvermer, men de politiske lederne hadde også tatt fra bøndene såkornet året før. Dette ble katastrofalt for en stor del av befolkningen.
Nansen, som da var høykommissær for flyktninger var den eneste som på politisk nøytralt vis kunne sørge for å forsyne Sovjetunionen med matvarer. Hans navn ble særdeles godt kjent i Sovjet ikke minst på grunn av det ble satt opp en rekke «Nansen-spisesaler» der det var størst behov. Han fikk også fredsprisen i 1922.
At Osvald Harjo kom fra Nansens hjemland kom ham til nytte en rekke ganger i hans fangetid.
Tvangsarbeid
Fangene ble brukt til tvangsarbeid, og dette var en viktig del av Sovjetunionens nasjonale økonomi. Fangene ble bruk til skogsarbeid, bygging av jernbaner, veier, skoler, jordbruksarbeid osv. I sovjetiske medier ble gjerne æren for nye skoler og annet gitt til kommunistene og ungkommunistene. Det ble framstilt slik at dette hadde de bygd på sin fritid, selv om dette var ren løgn.
Harjo utførte forskjellige typer arbeid som skogsarbeid, håndverker, skomaker, sykepasser og diverse annet.
Mai 1945 – Krigen slutter
At krigen var slutt fikk Harjo høre av sykesøstrene da han lå på sykebrakka. Men det gjorde ingen forskjell på tilværelsen for Harjo. I fangeleirene var det fortsatt dårlig med mat, og det som berget mange var at de fra tid til annen fikk noen skjeer med amerikansk hermetikk, noe som trolig reddet livet for mange.
Leirene ble så fylt opp av sovjetiske soldater som hadde vært tyske fanger. De hadde sviket Sovjetstaten ved å la seg ta til fange i stedet for å kjempe til døden.
Mars 1953 – Stalin dør
Etter Stalins død ble vaktene litt mer medgjørlige, og livet litt lettere for fangene.
1954 – de utenlandske fangene sendes hjem
Harjo skriver i sin bok at han hadde sendt hundrevis av brev hjem, men ingen av den hadde kommet fram. Han hadde heller aldri mottatt brev fra noen.
Om høsten begynte det å komme pakker fra Røde Kors til fangene. Harjo fikk ogsåpakke, og et personlig brev fra den norske ambassaden i Moskva. Deretter fikk han pakke hver måned. Endelig kunne han spise seg mett, og til og med dele med andre.
Ambassadøren hadde tatt opp Harjos sak med sovjetiske myndigheter. Dommen gjaldt til 1958, men det var håp om tidligere løslatelse. Forslaget fra ambassadøren var at Harjo skulle søke om benådning. Harjo stod på sitt og gav klar beskjed om at han ikke hadde gjort noe galt, og at benådning fra noe han ikke hadde gjort, ikke ville være noe han ville søke om.
13. november holdt statsminister Einar Gerhardsen tale i sovjetisk radio. I forbindelse med sitt besøk hadde han også tatt opp Harjos sak med sovjetiske myndigheter. Allerede dagen etter fikk Harjo beskjed om å komme til barbersalongen for å bli klipt og barbert. Nytt undertøy fikk han også, samt tilbud om ny fangedrakt. Men ny fangedrakt ville han ikke ta imot, det ville han vel kunne få i neste fangeleir. I sin fangetid hadde Harjo vært på mange etapper, noe som i praksis vil si at han var overført til en annen fangeleir en rekke ganger. Han regnet med at han nok en gang skulle overflyttes til en ny leir.
Veien hjem
En oberst fulgte ham på reisen til Moskva, og underveis lurte obersten på om Harjo hadde noe å utsette på oppholdet i Sovjet. Harjo påpekte at han hadde sittet over 13 år i fengsel uskyldig dømt. Obersten sa at det var krig den gangen du ble tatt, og det var mange fiender i landet. De som avhørte deg tok feil, men nå er du fri og kan reise hjem til ditt fedreland. Han viste også Harjo et dokument der det stod at han var fri og at han skulle overleveres til norske myndigheter.
I Moskva fikk Harjo kjøpe nye klær, grå frakk, hatt, brune hansker og sko. Han så riktig stilig ut, faktisk så stilig at han vakte oppsikt på togturen til Murmansk. Derfra gikk reisen i militærbil til Nikel der de overnattet. Neste dag kunne han se over grensen til hjemmet sitt ved Svanvik.
Neste dag gikk turen innom Salmijærvi, og der fikk han beskjed av en offiser om å fortelle sannheten om Sovjetsamveldet da han kom hjem. Det lovet Harjo å gjøre, og det løftet holdt han, selv om det ikke var den samme sannheten som offiseren tenkte på.
3. desember 1955 – over grensen
Den siste delen av veien fram til grensen var ikke brøytet, så da ble det hesteskyss fram til grenseovergangen ved Storskog. I ei hytte ved grensen satt grensekommisær oberst Audun Magnus og hans assistent kaptein Hallfred Skaug, samt en tolk. Harjo ble kvittert ut av Sovjet og inn til Norge. Nervene stod på høykant da han passerte grensebommen. Det var vanskelig å fatte at han endelig var blitt en fri mann. På vei over grensen kunne Grensekommisæren fortelle at det hadde vært et stort engasjement for å få ham hjem, når det endelig var klart at han var i Sovjet og fortsatt var i live.
Kampen for å få Harjo hjem
En av Osvalds brødre dro til Sovjet sammen med en sovjetisk offiser i 1945 for å få rede på hvor han var. Han havnet i fangeleir sammen med frontkjempere og kom hjem til Norge sammen med dem, men uten svar på hvor Osvald var året etter.
Harjos kone hadde gjort gjentatte forsøk på å få rede på om Osvald var i live, og svaret fra Sovjet var at finnes ikke her hos oss.
Rettelser og tillegg
Osvald Harjo skriver i sin bok (side 221): «Jeg har forstått det slik at den første som fortalte at jeg var i live var Ragnar Rudfalk. Han kom hjem i 1949.» Ifølge andre kilder kom Rudfalk hjem til Sverige i 1947. Han fikk slippe fri fra fangenskap 26. mars 1946, men tok seg arbeid i Sovjetunionen et års tid før han fikk hjelp av den svenske legasjonen i Moskva til å reise hjem. I slutten av juli 1947 kom han hjem til Grenåskilen i Hammerdal etter å ha reist via Helsingfors, Stockholm og Østersund. Rudfalk flyttet senere til Gøteborg, men flyttet hjem til sine hjemtrakter i Hammerdal på sine eldre dager.
Harjo og Rudfalk traff hverandre første gang i en fangeleir ved Arkangelsk. Da var Harjo veldig syk. Ragnar tok seg av ham, Harjo overlevde og de to fulgte hverandre på flere «etapper» til stadig nye fangeleirer. De lovte hverandre at dersom en av dem skulle lykkes å bli fri skulle han fortelle om den andre i dennes hjemland. Dette var et løfte som Rudfalk holdt. I et personlig møte med statsminister Einar Gerhardsen fortalte han om Osvald Harjo. Mine kilder sier ikke noe om når dette møtet fant sted. Det er imidlertid på det rene at Harjo og Rudfalk møttes flere ganger etter at Harjo kom hjem.
I 1953 kom Otto Larsen tilbake, og han kunne også bekrefte at Osvald var i live og at han var dømt til 15 år. Da startet det norske engasjementet.
Folkekrav – Harjo må hjem nå!
Tusenvis av mennesker hadde underskrevet på et opprop om å få Harjo hjem til Norge.
Harjos kone tok også kontakt med Gotfred Hølvold, som var kommunistpartiets representant på Stortinget (1954 – 1957) for å få ham til å bidra med å få Osvald hjem. Hans svar var ekstremt avvisende: «Du må ikke tro på alt som blir sagt» - så gjorde han ingen verdens ting.
Arbeiderpartiet tok tak i Harjos sak overfor sovjetiske myndig heter og fikk ham fri.
Osvald var ikke bare skuffet over sine gamle partikamerater for manglende vilje til å bidra til å få ham hjem. Minst like ille må det ha vært at de regelrett beskyldte ham og de andre tidligere fangene som kom tilbake fra Sovjet for å spre løgn og propaganda. Det kunne han aldri tilgi dem for.
Pravda – sannheten
Osvald Harjo holdt løftet han gav til den sovjetiske offiseren i Salmijærvi. Han fortalte sannheten gjennom boka «Moskva kjenner ingen tårer», som ble trykt i mange opplag. Han holdt også en rekke foredrag på arbeidermøter og tok et flengende oppgjør med sin kommunistiske fortid og den totalitære sovjetstaten.
Hjem til hva?
Til slutt kan det være greit å si litt om hva han kom hjem til:
Faren ble arrestert av tyskerne og døde i NN-leiren Mauthausen i Tyskland i 1944.
Hans mor var alvorlig syk da han kom hjem.
Moras søsken som dro til Sovjet i 1920 ble dømt til spionasje etter å ha kjøpt kaffe av finske fiskere. Siden har ingen sett dem.
Som tidligere nevnt ble en av hans brødre arrestert og satt et år i sovjetisk fangeleir da han dro til Sovjet i et forsøk på å oppspore Osvald i 1945.
Som om det ikke skulle være nok, så hadde kona giftet seg på nytt, for Osvald var jo formentlig død. Osvald bar aldri noe nag til henne for det.
Etter frigjøringen jobbet Harjo som jerndreier, men ble uføretrygdet som følge av senskadene etter fangeoppholdet i 1968. Han døde i Oppegård i april 1993, 82 år gammel.
Et av de viktigste sovjetiske flyene var Ilyushin Il 2, og et eksemplar av denne flytypen befinner seg på Varanger museum i Kirkenes. Som kjent ble Kirkenes bombet sønder og sammen for å ramme den tyske forsyningsbasen som var opprettet der så hardt som mulig.
Under et foredrag på Sør-Varanger bibliotek våren 2020 mente Harald G. Sunde at disse to damene burde ha benyttet anledning til å dekorere partisanene for deres innsats under 2. verdenskrig. Kong Haralds unnskyldning på vegne av nasjonen den 3.8.1992 er stort sett den eneste anerkjennelsen partisanene har fått.
Partisanmuseet i Kiberg.
Denne plakaten på partisanmuseet i Kiberg forteller litt om hvorfor så mange partisaner kom herfra.
Plakat fra partisanmuseet i Kiberg.
Osvald Harjo (Foto Tiden Norsk Forlag – forsiden av boka Moskva kjenner ingen tårer)
